Det var sent på kvelden den 20. mai. Bare tre dager siden Aksel ble funnet, men det føltes som et helt liv siden. Det regnet. En kald, jevn drypping som la et teppe over bygda.
Jeg gikk ned til kanten av det avsperrede tjernet. Oransje nett og forbudt-skilt sto stramt rundt hele omkretsen. Maskinene som skulle fylle det igjen, sto parkert som spøkelsesaktige figurer i mørket.
Tåken lå fortsatt tung over vannet, som et siste, seigt sukk fra noe som hadde vært. Den skjulte de fjerneste breddene, ga tjernet et mystisk, uendelig utseende.
Det overnaturlige visket var borte. Ingen lavfrekvent lyd som lokket eller truet. Bare regnets stille tromming, og den fjerne lyden av vind i trekronene. Tjernet var stille. En dyp, altoppslukende stillhet.
Jeg sto der alene, dynket av regnet, og stirret ut i mørket. Vannet hadde endelig lagt seg til ro, men stillheten som satt igjen i mitt eget hus var kaldere enn bunnen av Svarttjern.
+ There are no comments
Add yours