Det var sent på kvelden. Den kalde, fuktige luften klemte meg. Politiet hadde pakket sammen utstyret sitt. Flomlysene var slått av, og bare de sporadiske lommelyktstrålene fra de siste teknikerne brøt mørket ved Svarttjern.
Jon Arne Lie var kjørt bort i politibilen for godt. Jeg så bare skyggen av den forsvinne oppover grusveien. Jeg sto igjen alene på den våte stranden, med lyden av vannet som klukket mot land. Det var en vanlig lyd, nå, blottet for den uhyggelige visken.
Jeg sto der lenge, følte den våte sanden under føttene. Sannheten var avdekket. Pakten var brutt. Aksels drapsmann var tatt. Men seieren føltes tom, en kald rest i hjertet mitt.
Mobilen min vibrerte i lommen. Jeg fisket den fram, fingeren min var stiv av kulde. Det var en tekstmelding fra Toril.
Jeg åpnet den. Teksten var kort og skarp, blottet for all tidligere nøling.
“Du har ødelagt alt, Astrid. Familiens navn er dratt ned i søla. Gården vår er skamfull. Vi kan ikke ha noe med deg å gjøre. Ikke ring oss igjen. Hilsen Toril.”
Jeg leste meldingen to ganger, den harde, ugjenkallelige dommen. Hjertet mitt sank. Det var det. Den siste snoren var kuttet. Jeg var alene. Ikke bare uten Aksel, men uten hele familien jeg hadde igjen.
Kulden fra vannet klatret oppover beina mine. Jeg stengte øynene. Slik var det altså å stå alene.
+ There are no comments
Add yours