Chapter 9: Dypets hevn

I det talismanen knuste mot steinen, var det som om båthuset gispet. Et voldsomt oppbud av mørkt, grumsete vann steg brått opp fra sprekker i treverket og plankegulvet, som om tjernet selv dro et siste, rasende åndedrag. Vannet skummet og virvlet i luften, en iskald, grønnsvart vegg som slo mot vegger og tak.

Et øyeblikk følte jeg meg druknet, fanget i et inferno av vann og stank.

Så, like raskt som det steg, sank vannet tilbake igjen med et svelgende, smerkende plask. Det etterlot meg dryppende våt, skjelvende, og med en metallisk smak i munnen.

Jon Arne lå på gulvet, sammenkrøpet, skrikende. “Du har brutt den! Du har brutt den!”

Han pekte ut mot tjernet med en rystende finger, som om han kunne se noe jeg ikke kunne. Ansiktet hans var vridd i ren terror.

Politifolk stormet inn i båthuset. Lysene fra lommelyktene deres danset vilt i det støvete mørket. De fant Jon Arne hysterisk, med gråten som rant nedover ansiktet.

“Der er han,” sa jeg, stemmen min var hes, men klar. “Han ofret sønnen min.”

De så på meg, og så på Jon Arne. En av betjentene la ham i håndjern, mens en annen så på restene av talismanen jeg holdt i hånden.

Utenfor båthuset spredte seg et merkelig, urovekkende skue. Jeg hørte rop fra politifolk og teknikere som undersøkte Jon Arnes gård. Den frodige, grønne jorden som i generasjoner hadde vært et bevis på paktens velsignelse, begynte å forandre seg.

Der de rike, mørke jordene tidligere hadde vært, begynte det nå å sprekke. Store, dype revner åpnet seg, som gapende munner. Den fete, fuktige jorden tørket ut i løpet av minutter, forvandlet til sprø, gold leire. De tette grønne buskene, Jon Arnes stolthet, visnet for øynene på meg.

En polititekniker kom løpende bort, ansiktet blekt. “Lensmann, dere må se dette! Jorden sprekker opp! Det er som om all næring forsvinner!”

Jon Arne ble dratt ut, håndjernene glinset i flomlyset. Han stirret på sin døende gård, på jorden som forrådte ham. Følte hun seg også forrådt? Den overnaturlige beskyttelsen var brutt. Tjernets velvilje hadde snudd seg til hevn.

En politibil med sirener som lyste, men uten lyd, kjørte Jon Arne bort. Han så ikke på meg. Han så bare på gården sin, som nå var dødsdømt.