Det var ikke gått et døgn siden Astrid sist hadde stilt spørsmål om den gamle forumtråden nede på Joker-butikken, spørsmål som helt tydelig hadde funnet veien til Jon Arne. Jeg visste det fordi mobilen min vibrerte da jeg kom hjem.
“Astrid, det er Toril,” sa søsteren min med den stramme stemmen hun brukte når hun var urolig. “Du må komme bort med en gang. Bjørn og jeg er hos Jon Arne.”
En følelse av isnende uro grep meg. Hvorfor var de der? Jeg kjørte de få minuttene ned til Jon Arnes store, hvitmalte gårdshus. Solen glitret på de nyslåtte plenene rundt, og de røde pelargoniaene i vinduskarmene så nesten joviale ut.
Inne i den stramme stuen satt Toril stivt i den dype sofaen, Bjørn ved siden av henne, kledd i den nystrøkne skjorten han brukte til bystyremøter. Jon Arne selv sto ved peisen, rolig og behersket, med hendene knyttet bak ryggen.
En svak lukt av grønnsåpe og gammel eik hang i luften. Det var en lukt av orden.
“Astrid, vi er bekymret for deg,” sa Toril, blikket vek unna mitt.
“Bekymret?” gjentok jeg. “For hva?”
Bjørn hostet. “Jon Arne har fortalt oss om hva du har holdt på med. De der ville ideene om… om Svarttjern.”
“Du har mistet Aksel,” sa Toril, stemmen myknet ørlite. “Vi forstår at du er i sorg. Men dette begynner å bli usunt.”
Jon Arne nikket rolig. “Jeg har bare fortalt dem hva jeg har hørt fra bygda, Astrid. Folk snakker om at du graver i gamle historier. Det skader ryktet ditt.”
“Mitt rykte?” sa jeg, en kvalmende varme spredte seg i brystet. “Aksel ble myrdet! Og du vet det.”
Toril reiste seg brått. “Du kan ikke beskylde folk, Astrid! Spesielt ikke Jon Arne. Han er en respektert mann her i bygda. Dette er… paranoia.”
“Vi har snakket med Jon Arne om det,” sa Bjørn, tok et steg frem. “Han er villig til å hjelpe, men han mener du trenger tid til å komme deg.”
Hjelpe? Jeg så på Jon Arne, som møtte blikket mitt uten å blunke. Det var noe i øynene hans, en udefinerbar ro som skrek manipulasjon.
“Hjelpe meg med hva?” spurte jeg, stemmen min var kald.
“Vi har bestemt oss for at det er best for deg å ta en pause,” sa Toril, nå fast i stemmen. “Du er tydeligvis ikke i stand til å håndtere dine egne affærer akkurat nå. Vi vil ta over styringen av dine finanser, og så vil vi at du skal love å slutte med disse undersøkelsene.”
Luften i rommet ble tykk. Overgi kontrollen over alt jeg eide? Slippe søken etter sannheten?
Jon Arne smilte nesten umerkelig. “Det er for ditt eget beste, Astrid.”
+ There are no comments
Add yours