Chapter 5: Digitalt storm løs

“Hva gjør du her, Astrid?”

Stemmen var lav og skarp, og kom fra skyggene bak meg. Jeg snudde meg brått. Der sto Jon Arne, en mørk silhuett i tåken. Han hadde ikke på seg nattøy, men vanlige klær. Han hadde ventet på meg.

Jeg klemte talismanen hardt i hånden. Lommelykten min falt på bakken og rullet bort. Nå var vi bare omgitt av tåke og det svake lyset fra mobilskjermen min.

“Jeg vet hva du har gjort, Jon Arne,” sa jeg, stemmen min skalv, men jeg tvang meg til å holde den fast. “Jeg vet om Aksel, og jeg vet om de andre.”

Han tok et steg nærmere. Lukten av fuktig jord og vann ble blandet med hans egen, skarpe lukt av etterbarberingsvann.

“Du er gal, Astrid,” hvisket han. “Sorgen har tatt overhånd. Du ser ting, du innbiller deg ting.”

“Denne,” sa jeg og holdt opp talismanen. “Denne er årsaken. Jeg har bevist det. Einar har bevist det.”

Øynene hans festet seg på talismanen. Et øyeblikk av panikk glimtet i dem, raskt skjult bak den vanlige roen.

“Gi meg den,” sa han, og strakte ut en hånd. Stemmen hans var nå en truende, hviskende ordre.

Jeg rygget unna. “Aldri.”

“Om du snakker om dette,” sa han, tok enda et skritt, “om du drar min familie, min gård, mitt navn gjennom søla med dine syke fantasier, så vil jeg ta alt fra deg. Din eiendom. Din posisjon i bygda. Til og med Toril og Bjørn vil snu deg ryggen for godt. Du vil miste alt.”

Jeg stirret på ham. Tapte jeg mer nå enn jeg allerede hadde tapt? Aksel var borte. Min egen familie hadde allerede forstøtt meg.

Jeg tenkte raskt. Jon Arne ville at jeg skulle tie. Han ville at jeg skulle gå til Lensmann Berg, som ville henlegge det hele. Men hva om jeg ikke gikk til politiet i det hele tatt?

Med en plutselig bevegelse fislet jeg opp mobilen min igjen. Skjermen var fremdeles på. Jeg åpnet den krypterte varsler-appen jeg hadde brukt i en tidligere sak om korrupsjon.

“Jeg har allerede mistet alt,” sa jeg, øynene mine var festet på hans for å se reaksjonen. “Men jeg vil ikke miste sannheten.”

Fingeren min danset over skjermen. Jeg lastet opp lydfilene fra Einar, utskrifter fra “Svarttjern-arkivet”, og bildene jeg nettopp hadde tatt av talismanen. Jeg trykket ‘del’ til det nasjonale varsler-nettverket. Og så trykket jeg ‘del’ igjen, til alle sosiale medier jeg kunne tenke meg, med en emneknagg jeg hadde forberedt: #SvarttjernSannheten.

Jon Arnes ansikt vred seg. Han skjønte hva jeg gjorde. Han kastet seg mot meg, men jeg var raskere.

“For sent,” hvisket jeg.

Jeg løp ut av båthuset, ut i tåken.