Mørket hadde senket seg igjen over Svarttjern. Politibiler blinket fremdeles i det fjerne, men sirenenes hyl var borte. Det var en skarp lukt av våt jord og frykt i luften. Jeg måtte tilbake til båthuset.
Jeg visste at Jon Arne var der inne. Jeg hadde sett politiet eskortere ham dit, sannsynligvis for å avhøre ham, før han ble ført bort. Men de hadde latt ham være der et øyeblikk alene. Jeg måtte snakke med ham.
Jeg snek meg inn i båthuset. Lukten av rått treverk og stillestående vann var overveldende. Det var mørkt, nesten helt bekmørkt, bortsett fra et svakt lysglimt fra en gapende dørspalte. Jeg så ham, sittende på en gammel benk, med hodet i hendene.
“Jon Arne,” sa jeg, stemmen min var knapt et hviskende pust.
Han rykket til og løftet blikket. Øynene hans var ville, desperate. Han var ikke lenger den rolige, behersket mannen jeg kjente.
“De kommer til å ta meg,” hvisket han, stemmen hans var skjev av frykt. “Alt er over.”
“Hvorfor gjorde du det?” spurte jeg. Jeg ville ha sannheten, rå og ufiltrert.
Han lo, en kort, bitter lyd. “Hvorfor? Fordi vi måtte! Oldefar min, i 1924. Ras raste ut, jordene var ødelagt. Gården ville gå tapt. Han gikk til tjernet, på kne. Ba om hjelp.”
Han så på meg, og det var et glimt av desperat overtro i blikket hans. “Vesenet i tjernet lovet å redde gården. Gi den grøde, overflod. Men til gjengjeld måtte vi gi det et offer hvert 25. år. Et ungt liv.”
Hvert 25. år. 1949, 1974, 1999. Og nå Aksel.
“Det er en løgn!” sa jeg, sinnet boblet i meg.
“Det er vår pakt!” ropte han, stemmen sprakk. “En pakt for å bevare gården! For å bevare slekten!”
Han sank sammen på benken igjen. “Min sønn… Hans tur var neste gang. Jeg kunne ikke la det skje. Jeg kunne ikke. Jeg hadde ikke noe valg.”
Så det var det. Han hadde ofret Aksel for å redde sin egen sønn. Jeg kjente en bølge av kvalme.
“Hvor er talismanen?” spurte jeg. Den måtte uskadeliggjøres.
Jon Arne pekte mot en boks i hjørnet. Jeg gikk bort og åpnet den. Der lå den, pakket inn i et skittent tøystykke, den eldgamle tre-talismanen. Den vibrerte fremdeles svakt i hånden min.
“Du kan ikke knuse den!” ropte Jon Arne. “Du bryter pakten! Vesenet vil vende seg mot oss alle! Det vil kreve flere liv!”
En ny bølge av sirener skar gjennom luften, nærmere denne gangen. Politiet var her.
Jeg holdt talismanen opp. Jeg måtte gjøre det. For Aksel. For å stoppe denne syklusen av død og frykt. Pakten måtte brytes. Og med den, Jon Arnes odelsrett til tjernet. Min egen families odelsrett ville også gå tapt, men det var prisen.
Med all min styrke svingte jeg talismanen og knuste den mot den steinete bunnen av båthuset. Lyden var som et brøl i mørket, en lyd av noe som brast.
+ There are no comments
Add yours